Potet under åpen himmel

Mikael Bøen er utdannet innen psykologi. Han er HMS-ansvarlig, stedfortreder når daglig leder er borte og noen ganger skreller han poteter. I likhet med poteten er de ansatte på Blå Kors bosenter allroundere som må beherske mange ulike arbeidsoppgaver.Mikael Bøen

Jeg åpner døra til Blå Kors bosenters storstue og kjøkken. Der er Mikael Bøen i ferd med å gå løs på en av søndagens typiske oppgaver: potetskrelling til søndagsmiddagen. Sola skinner i vinduskarmen og det frister lite å sitte innestengt med en sekk poteter på en søndag som dette.

«La oss gå ut på takterrasen», foreslår jeg.

Mikael besvarer forslaget med et bredt glis. Han bærer opp en kjele med vann og ber meg om å hjelpe ham med å bære opp potetsekken og skallbøtta.

 

Åpen takhøyde

Det er blå himmel og ikke en faretruende sky å se. Måkene står spredt utover Steinvågens mange tak og skriker klart og tydelig at det er vår. Mikael setter tålmodig i gang med første potet. Potetskrelleren går systematisk over den hjelpesløse rotfrukten til den er ribbet for alt som heter skall.

«Jeg liker å leve på kanten, så jeg skreller poteten utenfra og innover, slik at jeg til enhver tid risikerer å kutte tommelen,» sier Mikael i en spøkefull tone, men også litt for å framstå som en våghals.

Men når det kommer til sikkerheten for ansatte og beboere, spiller Mikael ingen sjansespill. Tittelen som HMS-ansvarlig medfører betydelig ansvar på en arbeidsplass av denne typen.

Pottitskrell

Helse – Miljø – Sikkerhet

Blå Kors bosenter Ålesund fikk satt sikkerheten på prøve da en besøker på natthjemmet gikk til angrep mot ansatte i ruspåvirket psykose og ødela inventar for mange tusen kroner. Her fikk han en utfordring som HMS-ansvarlig.

«Vi opplevde et tilnærmet worst case scenario der det viste seg at ting ikke var på plass sikkerhetsmessig. Det ga oss en tankevekker. Vi er blitt flinkere til å ta sikkerheten på alvor. Jeg tror at hvis vi sammenligner oss med andre arbeidsplasser i vår størrelseskategori, så vil vi se at vi er blitt betraktelig flinkere på HMS. Det er jeg stolt av,» sier Mikael som i samarbeid med brannleder og byggansvarlig på huset iverksetter sikkerhetstiltakene.

 

I gode og onde dager

Hva er er det beste ved jobben din?

«Dager der jeg har oppnådd et gjennombrudd eller fått meningsfull kontakt med en beboer. Kanskje vært ute, gått en tur, spist en is og kommet litt under overflaten, på en positiv måte. Da går jeg hjem med følelsen av at jeg digger jobben min.»

Hver dag kan umulig være like lett. Når er det mest utfordrende?

«Å prøve å hjelpe beboerne ut til en bedre hverdag, for eksempel å lede dem til tilrettelagt arbeid, for deretter å se at de ramler av lasset. Man føler seg maktesløs og fortvila.»

 

Hardere i heten, nyansert til sinns

Bortsett fra erfaring innen potetskrelling, hva har denne jobben gjort med deg som person?

«Jeg var en konfliktsky person da jeg først begynte her. Nå har jeg lært meg å takle de vanskelige diskusjonene når de kommer.»

Å jobbe tett opptil beboere har gjort at han har fått en innsikt i rusmisbrukeres hverdag som han ellers ikke kunne fått. Han har blitt stadig mer ydmyk i rollen.

«Jeg ser mindre svart-hvitt på ting. Man kommer med en utdannelse og klare tanker om det gode liv. Jeg ser nå at det er et langt mer sammensatt mål enn jeg trodde. Det er ikke bare å møte en person og tro at du skal snu livet til vedkommende på et par måneder. Det er mange ulmende biter som ligger under et så omfattende problem som rusmisbruk»

 

Fokus vekk fra rusen

Mikael forteller at jobben i stor grad går ut på å gi beboerne positive sider ved livet som ikke innebærer rusmidler. Det kan være fotballkamper, fisketurer, trening og ulike hobbyer.

«Skal man slutte å ruse seg, tror jeg at man er nødt til å forstå hvordan det er på den andre siden. Å være i aktivitet tror jeg gir mye av de positive opplevelsene de ellers søker i rusen. Det tror jeg kan bidra til å snu et rusmønster»

I den andre retningen, er det også utfordrende for ansatte å forstå beboernes situasjon som rusmisbrukere fullt ut.

«Jeg lærer mye i samtale med beboerne. De får anledning til å være ærlig med oss. Jeg prøver å unngå å møte dem med et «ovenfra og ned»-perspektiv der jeg med min utdannelse liksom vet alt. Jeg har mye å lære av beboerne som jeg ikke kan lære av fagbøker.»

Mikael teller over de skrelte potetene. Tretten stykker. Han sier vi trenger minst tredve. Jeg legger fra meg pennen, tar fatt i en egen potetskreller og skreller med i sluttspurten.

Oppdrag fullført!

Suksess!

Legg inn en kommentar